Her i gården skjer ting i en rasende fart så jeg bruker tvillingene som unskyldning for ca alt jeg ikke får gjort, og da er bloggskriving selvsagt også en av de tingene som har fått lide for deres behov for en mamma som alltid er 100% oppmerksom:)
På ett senere tidspunkt skal jeg overøse bloggen med bilder som beviser at mine korte turer på do, badet, kjelleren etc, kan få katastrofale og morsomme følger. Å spise aske, rasere kjøkkenet og raide matskapet er noen av Casper og Theos mange påfunn.
De har ikke bare blitt energiske og kreative men også ganske så mye større. De kan både stå og gå litt(med støtte) og for ett par dager siden gikk Theo 4 hele skritt alene. De hopper i sofaen, river dotter av pelsen til katta og prøver febrilsk å omøbelere alt i huset. Spesielt TV. Derfor føler jeg at jeg løper rompa av meg for å holde styr på dem, lage mat og rydde uten å ta av meg så mye som ett gram...er det kanskje mulig at jeg har lagt på meg???? *grøss*
I munnen har de en drøss med tenner og samvittigheten gnager fordi jeg ikke har klart å holde styr på hvem som fikk hvilken tann til hvilken tid, men slik er det vel for alle??? Si at det er slik for alle,,,please!
I allefall kan jeg glede meg over at guttene mine har fylt sitt første år og de fikk masse gaver og penger og oppmerksomhet både før,på og etter dagen sin:) De skravler i vei på sitt uforståelige men ganske så høylytte språk og sier klart ifra når noe er gøy og når det slett ikke er det.
De har fått en forkjærlighet for redningsskøyten Elias og det er ett godt hjelpemiddel når jeg og Stephen er litt trøtte. De har for øvrig også vært i bassenget for første gang og spist sin første pommes frites, og det var jammen like poppis det også.
Nå er det snart tid for at de skal være hos dagmamma(bestemor) og at jeg skal komme meg inn i jobb-form igjen. Selv om jeg gleder meg til å bli Camilla igjen, så kjenner jeg tårene presser på når jeg tenker på at jeg kanskje kommer til å gå glipp av noen av de kommende store øyeblikkene i guttenes utvikling, bare fordi jeg trenger å være meg igjen...en surrealistisk følelse av å være egoistisk, selv om det at jeg jobber heller gagner vår lille familie enn noe annet. Men slik er vel livet for de aller fleste mødre. En hard kneik å komme over, men så absolutt overkommelig <3
Om meg
- dobbeltlykke
- telemark, Norway
- jeg er ei lita nordlandsjente som fant kjærligheten og lykken i Telemark. Her bor vi i ett lite rødt hus med nydelig utsikt. for tiden er jeg i mammapermisjon med tvillingguttene vi fikk i mars 2011; Casper og Theo. jeg har studert russisk språk og planlegger å bli tolk etterhvert når jeg er tilbake i arbeidslivet.
