så stolt jeg er nå!

Fordi guttene mine kom ca i uke 32 en gang så er de jo betegnet som premature. Og når man får premature barn ( i allefall her i Telemark) blir barna fulgt opp av egen fysioterapaut for å kartlegge den motoriske utviklingen og denne avslutter sånn ca når de krabber.

I mitt tilfelle kom hun hjem til oss på hjemmebesøk hver gang og observerte hvor guttene var i utviklingen og hvor de burde være. Hun regnet aldri etter fødselsdato men fra termindato så hele tiden har hun beregnet alderen deres ca 7 uker tilbake. Så i hennes øyne er de egentlig ca 8-8 1/2 mnd gamle nå.

Hun har gitt oss konkrete råd og øvelser ift hva vi bør og ikke bør gjøre med barna, og jeg skal skrive om det i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg bare skryte hemningsløst av guttene og litt av oss selv:) I går hadde hun nemlig sitt aller siste besøk her og hun har lenge vær forbauset over hvor flott de utvikler seg. De har tatt igjen de 7 ukene og vel så det. De krabber i rasende fart, reiser seg opp etter det meste og klatrer som bare det. De kan stå og støtte seg med bare en hånd og de har utrolig fin motorikk ellers også. Hun tok meg i hånden og sa at hun veldig sjeldent hadde sett så flinke barn og at vi som foreldre hadde vært veldig flinke til å gjøre alt vi hadde fått råd om. Hun visste at man lett kunne være for sliten til å klare å fokusere på slike ting så derfor ville hun skryte av oss for at vi faktisk hadde satt av energi til det. Jeg ble så stolt og glad at jeg fikk en ørliten tåre i øyekroken:)

Det var med blandede følelser jeg takket henne for samarbeidet og sa farvel. Nå kommer det ikke lenger noen og observerer dem på det området, men det er jo nettopp fordi de ikke trenger det lenger <3

*Lykkelig mamma *

noen råd om legging

Nå er det ikke slik at jeg er ekspert på området og jeg bøyer meg i all ydmykhet ovenfor de som har fått mange barn og måttet gå gjennom soverutiner med småttiser flere ganger, men som jeg har nevnt tidligere så føler jeg at vi har vært veldig heldig med all hjelpen vi har fått. Og jeg er nok ikke den eneste som kanskje følte at noen av de tingene jeg lurte på i begynnelsen var videre banale. Ingen spørsmål er for dumme sier helsesøster men det er mange som opplever det skrå, halv irriterte blikket når man spør om noe som, for dem, virker helt selvsagt eller enkelt. Så alt for mange kommer med rådet om å lese seg opp på nettet, men jeg anbefaler det ikke. I alle fall ikke om man ikke finner alle svar på ett og samme sted. Høres kanskje ut som ett selvmotsigende råd, i og med at du leser mine råd her på nettet, men jeg tror de fleste forstår hva jeg mener. Noen steder kommer det så konkret frem hva man SKAL gjøre og man føler seg som en crappy forelder når man ikke får det til. Og det er jo ikke slik. Det er jo bare sånn at alle barn og deres foreldre er forskjellige og man må finne sin egen rytme. Jada, det har vi hørt før. Men hva er denne rytmen da?

en av fordelene med å ha tvillinger er at man MÅ være hard i rutinene. Hvis ikke går man under. Så for oss har nok innføringen av rutiner vært litt lettere enn for foreldre som begynner med rutiner "etterhvert" for da har barnet allerede vært vant med å følge sin egen kropp og ikke faste tider og handlinger.

På sykehuset lærte vi at premature barn følte seg tryggere når det var omsluttet av "rammer" og ikke hadde for mye åpent rom rundt seg. Dette er jo logisk da de egentlig enda skulle vært inni magen hvor de nettopp har det trangt. Men jeg tror dette gjelder for alle småbarn og at det ikke skader å å bruke denne teknikken til det meste. både ved mating, skifting og legging. Selv om guttene mine er 10 mnd nå så ser jeg fortsatt tendenser til dette behovet for å ha vegger rundt seg for å slappe av. Da de var helt små lå de da sammen i en vugge (anføttes) med hver sin dyne som var pakket så godt rundt dem at de knapt kunne røre på noenting. Vi brukte også sutten fra begynnelsen av. Dette av forskjellige årsaker. Blant annet at de behøvde å venne seg til å suge og fordi jeg ikke vil at de skulle ty til tommelen. Vi bruker merket NUK som har en veldig fin form på suttene som ikke er skadelig for barnets gane. Det hjelper at de har noe i munnen når de sover:) Å vugge og riste og skake på soveplassen pleier å fungere men jeg ville anbefalt å ikke ty til det før man egentlig må. I mange tilfeller er det jo vi foreldre som lærer barna denne uvanen og det er ikke nødvendig. Jeg vugget voggen litt innimellom men ikke for lenge. Bare til barna begynte å bli søvnige.
På sykehuset lærte de oss at det er greit med dempet belysning i rommet og ca 20 varmegrader.
Da de ble litt større ble de lagt i en sprinkelseng sammen og på ett senere tidspunkt fikk de hver sin som står med endene mot hverandre. De sover enda på vårt rom, selv om dette ikke er noe vi egentlig vil. Det handler om at barnerommet ikke er helt klart enda;)

Noe vi har holdt ved fra de var nyfødte til nå er hvor lang tid vi bruker på å legge dem. Eller hvor lang tid vi fysisk sett er der når de skal sove. Det er ikke noen langtekkelig prosess. Her er det bare å skifte på barnet, gi det mat og deretter legge dem i sengen med en skvett i flaska. Når de har blitt lagt til rette går vi direkte ut av rommet uten noe mer fjas. Vi har jo en babycall og får med oss det som skjer men vi går ikke inn i rommet igjen med mindre det er fordi de har mistet flasken eller bare skal ha sutten i munnen. Ikke noe kos og dulling i det hele tatt. Det høres kanskje kaldt ut men det fungerer veldig bra...Frem til de er litt større;) Nå har de nattmelodier på babycallen og de bruker lengre tid og kan være nok så vanskelige og sutrete men vi bytter på å gå inn og vi går ikke inn så lenge de ikke har begynt å hyle. Og selv da er vi harde. Barn er ikke roboter og det finnes ingen bruksanvisning så selv med de strengeste rutiner vil det alltid forekomme avvik, men til å være bare en harmløs regel må jeg si at det er noe av det mest effektive jeg har vært borti.

Vi har ikke leker i sengen men de har en bamse/sutteklut de elsker og som alltid er med. De har sutter liggende rundt i sengen så de alltid kan finne en og de har både dyne og pute. Man skal ikke gi barna en pute men vi har valgt å gi dem en flat en som vi tar bort ved behov. Det har vært greit å bruke puten som støtte når de skal ligge i en viss stilling. Vi har alltid en vannflaske i sengen deres for at de skal få vann om de våkner om natten. Saft og slikt er forbeholdt sjeldenheten og i alle tilfeller bare på dagtid. Nå har guttene våre endret mye på liggestilling og Casper sover bare på mage og det har vi bare måttet akseptere. Vi følger med at han alltid ligger med hodet til siden og får puste. Jeg tror ikke det er så farlig som man skal ha det til. Det er viktig å huske på at for noen år til bake siden så skulle barna bare ligge på mage og ikke på rygg. Forskningen forandrer seg hele tiden og faktum er at menneskeheten fortsatt vokser og vi kan ikke endre på menneskets natur.

Sykdom og tenner er ett helt eget kapittel som er ulikt for de fleste men for oss har det vært slik at når de har vært snørrete og forkjølt har vi hevet sengen med bøker under senge-føttene. Vi har sjelden benyttet paracet og ibux (som vi har i stikkpille-form til baby) men det har vært tilfeller der feber har gjort det til ett behov. Vi bruker saltvanndråper fra apoteket i nesen deres og lar snørret løsne før vi bruker en nesesuger med slange på som gir god effekt. Det er ikke noe gøy og de hyler og blir paniske men det tar ikke mange sekundene før de roer seg. Etter en slik behandling tar vi dem selvsagt opp og roer dem før de legges ned igjen. Når de er tette er vann helt klart mindre slimdannende enn melk og vi bytter ut en del melk med vann. Dette gjelder nå som de kan spise en del fast føde og ikke lenger ammer. Når de bare drikker melk kan man nesten ikke  erstatte melk med vann men så lenge de tar flaske kan man jo supplere. Når det gjelder tenner er det jo dentinox som er rådet fra helsepersonell men min erfaring er at det bare fungerer i sekunder og så er det på'n igjen og det går ikke når barnet skal sove. Da har jeg, etter råd fra bekjente med barn, investert i en salve som heter Utroligsalven og finnes på nettet (www.utroligsalven.no). Denne har konsistens som vaselin og lukter og smaker litt sånn peppermynte/tigerbalsam-lignende. Den er i sin tid laget for gummene inni munnen og har i senere år blitt utviklet til å kunne bli brukt på så mangt. Da tørker man inni munnen til barnet med en ren klut og smører på salven etterpå. Den smaker godt så det pleier ikke være noe problem og det hjelper godt. Vi bruker denne på oss selv også når vi får tørre hudområder, sår eller utslett og det funker fantastisk:)

Jeg håper noen av rådene mine er til hjelp for noen der ute:) Ikke vær redd for å kommenter eller spør om noe som helst:) Nå har jeg to hylerunger som gjerne skulle fått seg en dagsblund så jeg må nok avslutte. Klokken er for øvrig 10.51 og ikke midt i natta:)

legging på dagen er en helt annen dans som jeg ikke orker å skrive om før jeg føler at jeg faktisk vet hva jeg snakker om:)

hva er det med denne klokken?

I dag tar jeg meg tiden til å faktisk bare spørre hva i alle dager som feiler klokken på denne blogg siden?

Her ser det jo ut som om jeg sitter sent på natten og tidlig på morgenkvisten og skriver innlegg og det gjør jeg aldeles ikke. Jeg sover som regel på disse tidspunktene som blir angitt her. De fleste innlegg har jeg skrevet sånn i 10-11 tia på formiddagen så jeg kan ikke begripe hvorfor det ser ut som om jeg sitter klokka 1 på natta og taster.

Det skulle tatt seg ut at jeg klagde i vei om lite søvn og mye stress og samtidig prioriterte å sitte på PC i stedet for å sove. Nei, makan!

det er dobbelt så morsomt med 2 :)

Casper og Theo på julaften:)

Nå har jeg skravla mye om hvor slitsomt det er med tvillinger og hvor mye en må tenke på hele tiden, og den rene sannhet er at jeg ikke har fortalt halvparten av hvor mye som skal til for at "systemet" skal fungere. Men jeg har heller ikke fortalt hvor hysterisk morsomt og givende det er , og det vil jeg gjerne bruke anledningen til å gjøre i dette innlegget:-)

vi krangler gjerne om oppmerksomheten når vi ser ett kamera

Som forelder kjenner du nok igjen hvor deilig det var å se barnet ditt smile før første gang? Og hvor du måtte le av de underlige grimasene? Noen savner spedbarns tiden nettopp fordi de savner disse nye og morsomme bevegelsene og lydene. Dette har vi fått dobbelt opp:) Det var utrolig gøy å se dem utvikle sine egne personligheter og i og med at de er toeggede så er de også veldig ulike i utseendet. Det kan dere jo se på alle bildene. Når andre foreldre ser på gutten eller jenta si og konstaterer at det er visse likheter med Onkel Per-Magne og muligens har h*n fått øynene til oldemor Hilda, så har vi altså to små nydeligheter som skal analyseres og få alle sine trekk omhyggelig studert og plassert rundt omkring i sine enorme slekt:)

vi knytter søskenbåndet sterkere for hver dag

Det blir dobbelt så mye rot og gris. Dobbelt så mye slit med innføring av fast føde og legging, men så er det også dobbelt opp med Kodak-monents hvor vi bare MÅ frem med kameraet:) De blir veldig inspirert av hverandre og nå som de er hele 10 mnd snart så er det så mye gøy å få med seg at jeg for første gang begynner å grue meg til å gå tilbake i jobb. Det vil bli veldig rart å ikke kunne få med seg alle de øyeblikkene som dukker opp.

Theo koser seg

Casper har kapret begge biteringene:)

verden er full av pene farger or morsomme ting som må utforskes

Å vaske klær er faktisk litt morsommere når jeg vet at flekkene kommer av at Casper halvveis snøt seg i bodyen til Theo og at Theo reiv ned en blomsterpotte og sminket seg med blomsterjord før de begge til slutt gikk målrettet til angrep på kattene og var dermed godt kamuflert i snørr, jord, sikkel og kattehår. Deilig!!!

vi er nok blitt litt TV-slaver også

For tiden er det ledningene i huset som har hemmelige babymagneter i seg og siden de nå krabber så raskt at de like godt kunne løpt så er det en evig utfordring for meg når jeg er alene med dem. De har nemlig en helt hemmelig kode seg mellom hvor de helt garantert planlegger sine krabbe-i-full-fart-hver-sin-vei-stunts uten at jeg forstår. Jeg blir tatt på senga hver gang og må løpe meg i senk. Men av en eller annen grunn har dette ikke fått noen konsekvenser i form av vekttap. Veldig irriterende:(  Men jeg kan ikke benekte at det er morsomt. Jeg halvt ler og kjefter om hverandre og kan ikke høres veldig seriøs ut. Kanskje det er derfor de ikke lærer seg å la noe være i fred.

Tante Desire lærer Theo å kjøre bil

Tvillinger er også en magnet i seg selv. De sjarmerer både dama i kassa på butikken og våre venner og familie. De er begynt å le veldig inderlig og det er så smittsomt at både vi og andre ler til tårene renner. Casper har snart fått inn sitt første ord som kan høres ut som pappa...eller er det kanskje mamma? Vi velger nok å tolke det slik vi vil:) Theo har sine skingrende hyl som vi møter med latter og smil uten å tenk over at vi oppfordrer ham til å bare gjøre det mer og nå må vi snart investere i ørepropper!

Her har guttene rottet seg sammen for å overfalle bestemor:)

Uskyldigheten og renheten i ett barn er så innbydende at det ofte kan smelte og åpne selv det kaldeste hjerte og fylle det med varme og kjærlighet og også her har vi fått dobbelt opp. Kjærligheten er enorm og vi sitrer av glede når vi ser hvor glade de rundt oss også blir av å være rundt Casper og Theo. Vi har skjønn barn<3

Onkel Kenneth har stått for innkjøp av guttenes juleantrekk og det kan se ut som om han haar hatt en baktanke med det:)

Å være mamma til tvillinger er absolutt å vaske og rydde og slite masse, men det er også å kle dem i like klær, bade dem sammen, lytte til deres uforståelige samtaler og le masse masse av alt de sier og gjør. En dag er alltid full av morsomheter og selv om ikke magemusklene min bærer preg av det så får de daglig trim.

nissene våre er elsket, det er det ingen tvil om:)

hvordan strekker tiden til?

Nå så det kanskje ut på overskriften som jeg hadde svaret på det, men det har jeg ikke. Å få tid til noe som helst når man har to friske og sunne barn med en stigende bratt utviklings kurve er rimelig komplisert!

hvem i alle dager har funnet opp dette svadaet om at spedbarn sover så mye???? De burde få seg en ørefik for å gi nybakte foreldre falske forhåpninger!
Jeg må innrømme at jeg trodde vi gjorde noe galt. Hvorfor sover de ikke så mye? eller så lenge? Og hvorfor vil de ikke sove samtidig? Men på ett tidspunkt måtte vi slutte å se på vår situasjon som en firkantet jobb med medfølgende bruksanvisning. Det er så mange som har det slik som oss og som har helt vanlige og friske barn. At de ikke sover så mye som man trodde er ikke unormalt. Det er faktisk like normalt at de sover lite og sporadisk som at de sover mye og til faste tider. Vi trakk ikke det korteste strået av den grunn:)

guttene er matglade og sitter mer enn gjerne i ro i stolene sine, så fremst det er kontinuerlig tilgang til noe godt:D

Når jeg fortalte andre foreldre at jeg gledet meg til de ble litt større og kunne være pittelitt mindre avhengige av meg ble jeg møtt med overbærende latter. Som om de ikke skulle bli mer slitsomme å takle når de krabbet og løp rundt overalt. Det er godt mulig at andre mødre har sett på den biten som den verste, men for meg, som er i den fasen nå, må jeg si at jeg har det mye bedre som mamma nå enn jeg hadde da de ikke kunne gi meg kjærlige smil og le eller vise meg at de kunne prestere noe. På ett tidspunkt av de bare to små babyer som krevde absolutt alt av meg og selv om jeg elsker dem høyere enn meg selv må jeg få lov til å si at jeg var for sliten og frustrert til å føle glede. Spedbarns tiden kan være utrolig oppskrytt og jeg var kjempeskuffa. Det er denne tiden nå som er mest givende. I alle fall for meg.

Casper har flytta inn under bordet:)

verken da eller nå har jeg tid til å lese i ett blad om dagen. Jeg har ikke vasket i skapene på kjøkkenet eller oppå noen skaper siden guttene ble født. Jeg har ikke en gang vurdert å vaske vinduene og i kjelleren er det til en hver tid klær som skal vaskes og jeg føler aldri at tiden strekker til. I kjøleskapet er det stadig noe som har gått ut på dato men blir ikke tatt bort før det nesten går av seg selv. Jeg har fine bilder og en masse albumer hvor guttenes liv egentlig skal dokumenteres men det er bare å glemme. Kattene må nesten bite oss litt før vi klarer å få med oss at de er fri for mat eller vann i skåla eller at kattekassen er på tide å tømme. Jeg kan føle meg som verdens dårligste mamma når jeg ser på andre mødre. Jeg ser at de har flotte hjem med mange fine løsninger som gjør at ting går så mye lettere. De har det urovekkende rent i forhold til hva jeg klarer og det lukter alltid deilig av hjemmelaget mat eller noe annet godt. Hvorfor er det ikke slik for oss?
Det er fristende å skylde på at vi har tvillinger men det er jo ikke veldig spesielt å ha to barn. det er jo mange som har det. Men jeg lager i alle fall så mye hjemmelaget mat som mulig da. Det handler vel litt om å prioritere.

pappesker er myyyye morsommere enn alle de dyre lekene vi har fått!

Theo satte seg opp av seg selv for aller første gang og det klarte jeg jammen å få tatt bilde av:D

Og en gang innimellom har vi noen flotte nære og kjære som gjør en innsats og gir oss barnefri og DA skal vi gjøre alt som vi ikke får tid til ellers. Og noe blir jo gjort, men jeg må innrømme at for de av oss som ikke lenger vet forskjellen på helg og ukedager fordi vi har fullt opp fra morgen til kveld uansett, vi gidder rett og slett ikke gjøre en dritt. Og dette kommer fra ei frøken som er sykelig opptatt av å rydde og vaske! Jeg vil bare sove og se på film med kjæresten i sofaen. Da strekker kanskje tiden aldri til å rydde på utsiden før vinteren kommer, vaske dyner og matter eller lese nyttig faglitteratur. Men vi har friske barn som har lært seg  å både krabbe rundt, kveste fram noen uforståelige ord og reise seg oppetter alt som er større enn dem. Vi spiser god hjemmelaget mat og vi husker hver dag å kysse hverandre og si at vi elsker hverandre før vi lukker øynene og lader opp til nye hektiske dager. Så tiden strekker vel til på de viktigste områdene, så får resten bare kose seg med hybelkaninene så lenge <3

her er det noe morsomt å ta tak i OVERALT!

hva skal barnet spise?

Man skulle ikke tro at det skulle være så vanskelig med spedbarns ernæring. Men for de av oss som ikke kan amme til barnet(barna) er rundt året, kan det bli veldig så hektisk med alle ting man skal huske på.

Jeg har sett på alle de "harmoniske" mødrene som bare kan humpe frem en pupp så er problemet løst, og jeg blir så veldig misunnelig. Hvorfor hadde ikke jeg nok melk? Selv om all logikk strider imot slik selvdestruktiv tankegang så må jeg innrømme at jeg har flere ganger følt at jeg ikke er en ordentlig mamma siden jeg ikke en gang kunne mette barna mine  på naturlig vis. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke levde i en tid hvor man hadde erstatning og helsesøstre med gode råd?   Ga jeg opp for tidlig? For i så tilfelle er jeg i alle fall en crappy mamma. Hvem gir vel opp å gi barna sine den aller beste ernæringen?  Men sannheten er den at jeg gjorde ett hederlig forsøk. Og jeg ammet og pumpet som en helt til guttene var 4-5 måneder. Men det er ikke bare bare. Jeg hadde aldri nok til begge og måtte supplere med erstatning hver gang uansett. Så hektisk ble det at jeg var rimelig deprimert og kjente ikke akkurat at tiden som nybakte foreldre var noe å nyte.

Vi var heldige som ikke hadde ekstremt plagede barn. De har vært forholdsvis friske, men luft i magen var ett gjennomgående problem og det svaret man får fra legen er bare at alt blir bedre om noen måneder. Jo, takk! Men det hjalp ikke så mye der og da. Det viste seg at erstatningen vi brukte (Nan) ikke var bra for våre barn. Om det var allergi eller noe annet skal jeg ikke si for sikkert men de tålte den ikke. Vi gikk over til Nan ha1 som er en mye dyrere variant man bare får kjøpt på apoteket, men som skulle være mye bedre for magen. Bare tull og fanteri. Guttene strevde like mye. Og ikke nok med at vi slet med jakten på den perfekte erstatning. Problemet med magene deres ble ikke så mye bedre av at vi måtte gi dem ett tilskudd av jern hver dag. Dette fordi de er premature og faren for jernmangel er veldig til stede. Vel, når vi endelig fant den rette erstatningen for våre gutter, Collett (som vi bare får tak i på Rimi og noen få Rema butikker), valgte vi faktisk å halvere den daglige dosen med jern. Vi kuttet også ut sviskesaften og begynte å blande malt i hver melkeflaske. Endelig hadde vi funnet den beste løsningen for våre barn og vi kunne puste lettet ut. Nå var vi inne i mat hver 3 time på dagen og 1 gang iløpet av natten. Hvert måltid hadde malt i seg, og hvert morgenmåltid hadde i tillegg jern og multivitamin (noe ala Sana sol). Men da satt vi der da....hvor dyrt ble ikke dette? Det tok jo hele barnetrygden og vel så det å drifte maten til guttene...Så kom klær, bleier og andre babyartikler utenom. så utrolig urettferdig:( Om jeg ikke misunte de som hadde melk i brystene mine før så gjorde jeg det i alle fall da.

og når rutinene endelig var inne og guttenes mager hadde der bedre, så var det på tide å trappe opp med annen mat. Fast føde! Bah!

Hvilken dessert og middag liker guttene? Hvordan får vi dem til å like å drikke bare rent vann? Kommer de til å tåle dette? Hvordan skal jeg vite hva de reagerer på hvis de får så mye forskjellig iløpet av en dag?

Det var duket for en humpete vei med mye variert avføring i tråd med all den rare maten.

Kall meg gjerne enn hard mamma men for meg ble det bare en utvei. Alt måtte være så rutinert som i en tysk militærleir. Her var det ingen kjære mor. Faste mengder med alt til faste tider. INGEN unntak! Guttene mine fikk velge hva de likte av mat selv men når det gjaldt vann fikk de ingen spørsmål. Vannet skulle de drikke enten de likte det eller ikke. Heller har de aldri fått velge selv når de var sultne. De har fått mat til faste tider og ikke utenom. Det har funket. De har spist som de skulle og drukket det de har fått.

I dag er guttene større og jeg føler at selv om alt har gått naturlig for seg så har jeg mistet litt kontrollen på matrutinene. For nå får de jo plutselig en kavring når de leker på gulvet. Eller en Mariekjeks. Jeg skulle aldri gi barna mine saft og selv om de ikke får slikt i sengen så hender det seg at de får en skvett i flaska kanskje 2 ganger i uka. Frukt får de i sånne babyfeeder-greier og når besteforeldrene og olderforeldrene kommer og skal kose så får de jammen smake litt sjokolade, gele, krem og det som er på fingeren også:p

Jeg vet ikke hva som er tyngst, jeg. Stålkontrollrutinene tok sin del av energi-kaka. Men det gjør jammen all denne uregelmessigheten som vi er i nå også. Men man kan vel ikke være stålmamma for alltid og jeg får være fornøyd med at vi kom oss helskinnet ut av den første fasen med humøret sånn någenlunde i orden og friske barn som ikke lenger bærer tegn på å ha vært det minste premature:)

det er slitsomt, uten tvil!

Å bli foreldre er vel generelt slitsomt uansett hva og hvor mange man får, så fremst man ikke er nedlesset med penger og hjelp. Noen ganger har jeg tenkt at det er ikke mulig å ha det så slitsomt som dette. Når jeg blir frarøvet nattesøvnen alt for mange netter på rad kan jeg bli meget så dramatisk og og føle at hele livet er ubegripelig tungt og nytteløst. Men menneskekroppen er ganske enkel på det viset at så fort jeg har fått noen få timer ekstra søvn så er jeg blid som ei lerke igjen. Og selvsagt er dette livet nyttig. Jeg har jo to små engler å passe på<3

Å ta vare på to på en gang er det eneste jeg og kjæresten min vet om. Vi har aldri hatt "bare en" og derfor kan vi kanskje føle det litt surrealistisk når vi får høre at vi er så fantastiske. Vi blir rørte og glade og litt stolte, men samtidig tenker i alle fall jeg at det er ufortjent når skryten hagler over oss om at vi er så fantastisk sterke og flinke og at andre foreldre "bøyer seg i støvet" osv...
Min oppriktige mening er at alle foreldre som har instinktene sine på plass ville klart dette vel så bra som oss. Det handler om at man egentlig ikke har noe valg. Og i vår situasjon har vi vært så utrolig heldige på mange områder.

for det første fikk vi rutinene lagt foran oss på sykehuset slik at alt vi trengte var å følge og finjustere dem etter barnas vekst og behov. Det er alltid mye enklere å håndtere stress om man vet nøyaktig hva man skal gjøre. Å gå i "ammetåka" handler jo om at man går litt på autopilot og gjør de samme tingene om og om igjen, og det har også vi gjort. Bare med litt økt tempo, tenker jeg.

På helsestasjonen fikk vi en helsesøster som er verdt sin vekt i gull. Hun er varm og omtenksom. Hun er tilbøyelig til å komme og besøke oss om det er vanskelig for oss å komme til henne og hun stiller opp med det meste. Hun er ikke av typen som rynker på nesen og mener hun vet bedre. Hun er veldig avslappet og opptatt av at vi må puste ut og nyte alle de øyeblikkene vi har mulighet til å nyte. Kjerringråd er ikke noe hun fnyser til og hun har den innstillingen at hun sitter med råd og retningslinjer om vi skulle behøve det, men at det alltid er foreldrene som kjenner barna sine best. Det er så godt å ha en sånn person å føle seg trygg på om det skulle være behov for å spørre om noe med ungene. Vi har for eksempel noen få ganger tatt avgjørelser som strider litt imot det som vi har fått beskjed om, fordi vi mente at det ikke passet våre barn og selv om hun anbefalte imot det så sa hun ikke noe på det da saken var avgjort. På ett tidspunkt var vi så blakke og hadde så dårlig råd at vi visste ikke hvordan vi skulle få endene til å møtes. Da kontaktet hun ett av de kjente bleiemerkene og "tigget" litt for oss og vi fikk 5 store esker med bleier og kremer og servietter og alt mulig flott. Da ble vi så rørte at vi takket både henne og sendte en mail til bleieprodusenten:D Slike medmennesker er verdt så mye<3

Så har vi heldigvis mye gode venner og familie rundt oss som mer enn gjerne hjelper til og ikke lar seg skremme av at det er dobbelt jobb med 2 stk. Man venner seg til den situasjonen man har og man kjenner den som tryggere enn noe annet. I dag kan jeg noen ganger se på foreldre med ett nyfødt barn og tenke at jeg er kanskje litt glad for at jeg har fått 2 på en gang. Det byr på minst like mange fordeler som bakdeler. De har alltid hverandre å leke med, de får masse oppmerksomhet, de blir ikke bortskjemte og vi som foreldre har fått ett en oppfølging og ett grunnlag vi ikke ville fått om vi ikke ventet tvillinger.

Det virker ikke usannsynlig for meg at for eksempel en alenemamma med ett kolikkbarn og ingen familie rundt seg har det mye tyngre enn meg. Det er ingen trøst men det holder meg ydmyk:) Man skal være glad for det man har fått her i livet og jeg anser meg selv som ufattelig heldig som har funnet kjærligheten, studert det jeg elsker og født to friske og sunne hjerteknusere som folk står i kø for å være til stede for. Vi er heldige <3

rutiner er gull!

Å bli foreldre for første gang er nok veldig likt for de fleste, uavhengig av hvor mange barn man får. Utgangspunktet er litt det samme. Man er ny i jobben og må prøve seg litt frem for å finne ut hva som fungerer. Ofte både ser og hører jeg om andre mødres problemer som handler om amming, soving, barnets avhengighet av mor etc.... Da kan jeg noen ganger føle at jeg ikke er en riktig mamma... Er ikke mine barn like avhengige av meg? Hvorfor har ikke jeg det problemet at guttene ikke takler at jeg er borte fra dem? jeg tror svaret er RUTINER! Jeg skjønner jo at jeg er en ekte mamma, men i motsetning til mange mødre som får ha kosetid med sitt første barn, så har jeg to på en gang. Det byr på mange litt uvante problemstillinger. Samvittighetsnaget når man koser med det ene barnet og ikke det andre er hjerteskjærende. Men å ha begge barna på fanget når man er hjemme alene med dem og de ikke holder hodet selv er jo rett og slett uforsvarlig. Det høres kanskje litt ut som ett luksusproblem for dem som ikke kan få barn men vi har alle våre laster og dette har vært en av mine.

Nå er riktignok guttene mine passert 9 mnd og kan være mer selvstendige, men veien hit har føltes veldig lang og jeg har fnyst aggressivt når jeg har hørt noen si at jeg må nyte spedbarns-tiden. Den er nemlig ikke den samme for alle. For oss har den vært hektisk mye mer enn koselig. Men vi har hatt god hjelp i alle rutinene vi fikk inn fra sykehuset og dem har vi holdt på. Vi har justert dem en del men det skinner fortsatt igjennom også i dag og det er ikke fordi vi har vært redde for å ta egne beslutninger men fordi vi rett og slett kjenner at vi har skutt gullfuglen ved å gjøre det. Jeg tror ikke jeg hadde taklet mammatilværelsen i det hele tatt om jeg ikke hadde fokusert så på disse evinnelige rutinene.

Før jeg ble mamma hadde jeg ikke troen på meg selv. I alle fall ikke på at jeg skulle klare å høre barnet gråte men trosse dets ønsker til fordel for å kjøre inn rutiner. Instinktet man har til å ta opp barnet nå det gråter er sterkt og vanskelig å stå imot. Med to stk som gråter samtidig blir dette heller ett spørsmål om hvem man skal ta opp først. Man prøver å ikke gjøre forskjell og man bare vet at barnet føler på det om man behandler dem ulikt. Og vips så har man jammen rutiner på det også. Annenhver gang har  vi tatt hver unge opp først når de gråt. Vi har byttet annenhver gang på hvem som skulle ta hvilken unge. Når jeg ammet hadde jeg ikke nok melk til begge så hvert måltid fikk den ene erstatning og den andre bryst. Det ble selvsagt også en klar bytterutine der. Hver 3 time skulle de ha måltider som ikke skulle vare mer enn 20 minutter, så skulle de byttes på og så skulle de sove. Til å begynne var det stort sett bare de 4 S'ene (soving, spising,sutring og skifting) som gjaldt. Etterhvert har rutinene fått kjøtt på beina.

Jeg har mange flere rutiner jeg gjerne vil dele med dere og det skal jeg også, men gjett hva! Nå gråter begge guttene for full hals igjen og i hodet mitt surrer det automatisk rundt spørsmålet; hvem tok jeg opp først i stad? Så nå må jeg gå og være rutinemamma, så kommer jeg sterkere tilbake når jeg får ett lite avbrekk igjen:)

tiden på sykehuset

De fleste som føder barn ligger jo ett par dager på sykehuset, så fremst barnet er friskt. Jeg var så lite forberedt på at fødselen skulle skje når den gjorde, så jeg hadde verken pakket noen bag eller tenkt på hvordan det kom til å være. Jeg var alt for opptatt med å sukke og pese og synes synd i meg selv. Jeg skal på ingen måte farge ting rosa for noen og si at jeg gikk i lykkerus under graviditeten, for det gjorde jeg ikke. bekkenløsninga kom i uke 10 og etter det ble det bare verre. Selvsagt var jeg glad men jeg følte nok at alle smertene overskygget gleden av å skulle bli mamma. Så da jeg kom på sykehuset og de forsto at jeg skulle føde så var jeg både livredd og sjokkert og panisk, men også en bitteliten smule lettet. Kanskje det gjør meg litt egoistisk? Jeg tenkte ikke så veldig mye på at det er risikabelt for barna å komme så tidlig. En magefølelse sa meg at med dem gikk det helt ok, men det kunne jeg jo egentlig ikke vite.

Da vannet gikk kom guttene i rekordfart. Det tok 3 timer uten verken epidural eller lystgass. Eller, jeg fikk lystgass men den fikk jeg jo bare 2 min før press riene kom så den hadde ingen effekt og gjorde meg mer kvalm og stresset enn beroliget. Det har jeg i ettertid fått høre at ikke er så unormalt. Selv om jeg kom uventet og alt skjedde raskt, må jeg si at håndteringen fra sykehusets side var veldig flott. Både jeg og samboeren min ble godt ivaretatt og snakket gjennom det som skjedde. På fødestuen var det mange mennesker. 2 leger, 5 jordmødre og en jordmorstudent. Og så var det jo meg og min kjære da. Det høres kanskje folksomt og stressende ut, men de snakket med rolige stemmer og gjorde ingen brå bevegelser og selv om jeg hørte alt de snakket om så gjorde det meg ikke redd. De var nøye og profesjonelle. Da guttene var ute og jeg hadde blitt ferdig med den dumme morkaka (som forresten var enorm siden det var 2 stk som hadde vokst sammen!) fikk jeg og kjæresten være litt alene og la det synke inn. Guttene var tatt inn på en avdeling som heter "nyfødt intensiv" og der skulle de være i en tid fremover.Jeg måtte spise litt og min kjære fikk lov til å titte på guttene før meg. Da han kom tilbake med ett bilde på mobilen av guttene, ble jeg rørt. Men jeg måtte vente i ca 3 timer før jeg fikk gå bort og se. Da hadde jeg fått spist litt og dusjet meg.

På avdelingen der guttene lå var det veldig stille. Der var det flere barn som trengte ro og fred fordi de hadde kommet til verden for tidlig eller med komplikasjoner. Vi måtte nesten hviske og belysningen var dimmet. Jeg følte ikke den helt store lykken, selv om guttene mine var kjempefriske og ikke trengte å ligge i kuvøse. De lå bare i en varmeseng som passet på at de hadde det varmt nok og så fikk en av dem litt pustehjelp de første timene. Det var fordi han hadde kommet ut i seteleie og lungene ikke var helt modnet enda. Jeg må innrømme at både jeg og kjæresten min gikk litt i tåka og klarte ikke føle så mye på at vi var blitt foreldre. Det var ett lite øyeblikk da jeg så dem for første gang at det kom noen tårer. Kanskje det var kjærlighet, men for meg føltes det ikke slik jeg hadde håpet og ventet. Jeg var ikke redd for at det ikke skulle gå bra med guttene, men jeg fokuserte mye på alt som ikke var klart og i orden. Det gikk plutselig opp for meg at innkjøp av to senger og to bil stoler etc ikke var det vi trengte. Jeg var i alle fall ikke klar. Jeg hadde så mye å gjøre og nå sto plutselig tiden stille og jeg var kastet inn i noe nytt og ukjent. Jeg var ikke lei meg, men jeg var stresset fra innerst til ytterst.


 De første dagene var litt tunge. Jeg bodde på avdeling med andre mødre som fikk ha sine friske og glade barn hos seg. Jeg måtte se dem amme og kose seg, mens jeg selv måtte tusle "the long walk" bort i den andre avdelingen for å se på mine små.  De var for det meste stille. Jeg kunne holde dem og prøve å amme, men de var veldig små og puslete. Jeg syntes de var nydelig vakre, men det stakk meg at jeg ikke fikk vist dem frem til de andre mødrene. Jeg måtte nøye meg med å fortelle dem om guttene. Det føltes rart å gå alene uten barna mine der inne. Jeg følte at jeg måtte forklare alle mødrene at jeg faktisk også var mamma, bare at mine barn lå på en annen avdeling. Riktignok hadde jeg fått besøk av nærmeste familie, men det var ikke det samme. Den fjerde dagen gråt jeg som en foss. Dagen etter ble jeg flyttet slik at også jeg lå på samme avdeling som barna mine. Jeg trodde det skulle glede meg, men å gå fra en romslig sykeseng til en sovesofa på ett illeluktende kott som man delte med en annen ukjent mamma, føltes mer som en degradering. Jeg gråt igjen.

Men etter det begynte ting å lysne. Guttene klarte seg så fint at de ble flyttet inn til ett annet rom på samme avdeling. Det var en "voksestue" forklarte de ansatte. Der lå de barna som var utenfor fare og som bare trengte å vokse seg litt større. Det var betryggende og først da skjønte jeg at jeg hadde vært litt redd da de lå på det andre rommet. Nå begynte jeg med rutiner. Jeg var inne hos guttene på alle stell og gjorde ett tappert forsøk på å amme. Det guttene ikke tok til seg fra meg fikk de gjennom en sonde i nesen. De skulle vokse en del. Den ene av tvillingene var 1880 gram og 42 cm da han ble født. Han kom først og kom i hodeleie. Nr 2 var 2355 gram og 46 cm lang og kom i seteleie. Så går de jo også ned noen gram de første dagene, for å kvitte seg med fostervann og alt mulig annet rart. Men de vokste seg jevnt og trutt større for hver dag.

På nyfødt intensiv var de veldig varme og hjelpsomme. Vi lærte å lage rammer rundt guttene når vi stelte dem. Da følte de seg mye tryggere og viftet ikke like mye med armer og bein. Vi lærte elementære ting ,som for eksempel at barna ikke skulle bades før navlestrengen hadde ramlet ordentlig av. Jeg hadde blitt forespeilet å måtte være på sykehuset frem til terminen, altså 7 uker. Men jeg jobbet hardt. hver dag var jeg klar for å amme hver 3 time og skifte på guttene og stilte spørsmål til de ansatte  om alt mellom himmel og jord. Hva skal tempen være i rommet de sover i? Hvordan kan de sove?(mage VS rygg), hva er faresignaler? Hva gjør jeg om de kaster opp, ikke tar til seg mat, ikke tisser og bæsjer? kan jeg bruke såpe? Listen over spørsmål ble lang. Og iløpet av 3 uker hadde vi blitt kurset som om vi skulle bli spesialister. Vi skjønte nok ikke selv hvor heldige vi var. Ikke før vi kom hjem.

Når 3 uker var gått hadde guttene nådd en tilstrekkelig god vekt, tok brystet fint og hadde fine nok verdier til å komme hjem. Påsken 2011 kom vi endelig hjem og det var spesielt for meg å komme inn på sykehuset når det var vinter og komme ut igjen når all snøen hadde forduftet.Det var blitt litt vår i Telemark:)

slik gikk det hele til

Det var en gang en gutt og ei jente, 
som hadde noe helt utrolig i vente. 
De ble sjokkerte og redde med syntes det var topp, 
da det avslørende ultralydbilde endelig dukket opp.
 Der var det ikke bare en men faktisk to,
 som var godt i gang med å vokse og gro.

Jenta ble nesten like bred som hun var høy,
 og passet ikke inn i noe av sitt tøy.
 Guttene som vokste inne i magen
 holdt henne våken både om natten og dagen.
 Halsbrann, bekkenløsning, og betennelse rundt tennene.
 Hadde dette vært virkeligheten for alle de andre vennene?
 Hun slet og ventet og og var utålmodig.
 for nå var hun lei av å vugge rundt så sprengt og frodig.

Ett anstrengt kranglemøte med vår berømte NAV
 gjorde at fødselen litt for tidlig tok av.

7 uker før sin forventede termin, 


var guttene leie av magehulen sin.
 På sykehuset forsøkte de å sette en stopper, 
men de kunne ikke hamle opp med de to små utålmodige kropper. 
På tre små timer hadde det hele foregått.
 Vannet gikk, guttene kom og alt så ut til å være flott. 

De var riktignok ganske så små og spake, 
så i tre uker måtte jenta gå rundt i gangene og vake. 
Å ha barna sine på en intensivavdeling  var en påkjenning, 
men til gjengjeld hadde hun hjelp til all form for tilvenning.
 Amming og pumping og stell og rutiner.
 Uansett hvor mye de spurte ble det ingen sure miner. 
De hadde hjulpet dem å sette rammen. 
så når de kom hjem klarte de å takle det sammen.

Et eventyr hadde sluttet og ett annet var akkurat begynt å ta form. 
Selv så overveldende det var så var gleden enorm. 
 Den kjærligheten kan nok ikke beskrives med ord.
 Den kan bare gjenkjennes av en far eller en mor. 

Slik gikk altså det hele til...

hvorfor skal jeg blogge?

Jeg tenkte aldri å opprette en blogg. Jeg er glad i å skrive men jeg trodde ikke blogging var noe for meg. Etter at tvillingene kom til verden så har livet endret seg drastisk og jeg opplever så mye rart og spennende som jeg så gjerne skulle delt med noen. samtidig har jeg fått utrolig mange spørsmål om hvordan det er å være forelder til tvillinger. hvordan får vi det til? har vi mer energi enn alle andre foreldre? har vi full kontroll? 

vi har ikke full kontroll, men jeg må virkelig si at oppfølgingen man får med tvillinger er atskillig bedre ( i alle fall i vårt tilfelle) enn den er for de som føder "bare" ett barn. Det var kanskje hell i uhell at guttene kom 7 uker før tiden, for de 3 ukene jeg lå på sykehuset med dem var som å gå på skole i å være mamma. Og også samboeren min fikk veiledning og ble "kurset" like godt som meg. da vi kom hjem kan vi nesten si vi var likestilte som foreldre og det føltes deilig for oss begge. Riktignok ammet jeg en stund men det var ellers ingenting som tilsa at guttene trengte mamma mer enn pappa. Jeg tror det er viktig for de aller fleste foreldre at de får det til. Man vinner så mye på være to om arbeidet. og hvis man ikke kan stole på hverandre, hvem kan man da stole på? 

videre i bloggen skal jeg forsøke å dele noen av disse mange rådene og triksene vi har fått fra både helsepersonell og de rundt oss. I i alle fall de vi føler at har vært til god hjelp;) Som foreldre til tvillinger har vi måttet gjøre ting veldig annerledes og kanskje ikke så "tilfeldig" som ett-barns-foreldre. Rutiner er nøkkelordet som sikkert ringer i ørene til de aller fleste foreldre. vi har hørt det før. men hvilke rutiner er best? 

hjerteknuserne våre er nå på samme nivå som sine jevngamle. ingen tegn til at de har vært premature. Kanskje vi har gjort noe riktig:) Kanskje guttene våre rett og slett bare var så sterke og sunne da de kom til at de ikke hadde behov for de ekstra ukene? jeg undres på det selv, men jeg liker å tro at det er en blanding av gode valg og gode gener:)

gleder meg til å dele vår tvillinglykke med dere. Mange varme klemmer fra Camilla <3