det er slitsomt, uten tvil!

Å bli foreldre er vel generelt slitsomt uansett hva og hvor mange man får, så fremst man ikke er nedlesset med penger og hjelp. Noen ganger har jeg tenkt at det er ikke mulig å ha det så slitsomt som dette. Når jeg blir frarøvet nattesøvnen alt for mange netter på rad kan jeg bli meget så dramatisk og og føle at hele livet er ubegripelig tungt og nytteløst. Men menneskekroppen er ganske enkel på det viset at så fort jeg har fått noen få timer ekstra søvn så er jeg blid som ei lerke igjen. Og selvsagt er dette livet nyttig. Jeg har jo to små engler å passe på<3

Å ta vare på to på en gang er det eneste jeg og kjæresten min vet om. Vi har aldri hatt "bare en" og derfor kan vi kanskje føle det litt surrealistisk når vi får høre at vi er så fantastiske. Vi blir rørte og glade og litt stolte, men samtidig tenker i alle fall jeg at det er ufortjent når skryten hagler over oss om at vi er så fantastisk sterke og flinke og at andre foreldre "bøyer seg i støvet" osv...
Min oppriktige mening er at alle foreldre som har instinktene sine på plass ville klart dette vel så bra som oss. Det handler om at man egentlig ikke har noe valg. Og i vår situasjon har vi vært så utrolig heldige på mange områder.

for det første fikk vi rutinene lagt foran oss på sykehuset slik at alt vi trengte var å følge og finjustere dem etter barnas vekst og behov. Det er alltid mye enklere å håndtere stress om man vet nøyaktig hva man skal gjøre. Å gå i "ammetåka" handler jo om at man går litt på autopilot og gjør de samme tingene om og om igjen, og det har også vi gjort. Bare med litt økt tempo, tenker jeg.

På helsestasjonen fikk vi en helsesøster som er verdt sin vekt i gull. Hun er varm og omtenksom. Hun er tilbøyelig til å komme og besøke oss om det er vanskelig for oss å komme til henne og hun stiller opp med det meste. Hun er ikke av typen som rynker på nesen og mener hun vet bedre. Hun er veldig avslappet og opptatt av at vi må puste ut og nyte alle de øyeblikkene vi har mulighet til å nyte. Kjerringråd er ikke noe hun fnyser til og hun har den innstillingen at hun sitter med råd og retningslinjer om vi skulle behøve det, men at det alltid er foreldrene som kjenner barna sine best. Det er så godt å ha en sånn person å føle seg trygg på om det skulle være behov for å spørre om noe med ungene. Vi har for eksempel noen få ganger tatt avgjørelser som strider litt imot det som vi har fått beskjed om, fordi vi mente at det ikke passet våre barn og selv om hun anbefalte imot det så sa hun ikke noe på det da saken var avgjort. På ett tidspunkt var vi så blakke og hadde så dårlig råd at vi visste ikke hvordan vi skulle få endene til å møtes. Da kontaktet hun ett av de kjente bleiemerkene og "tigget" litt for oss og vi fikk 5 store esker med bleier og kremer og servietter og alt mulig flott. Da ble vi så rørte at vi takket både henne og sendte en mail til bleieprodusenten:D Slike medmennesker er verdt så mye<3

Så har vi heldigvis mye gode venner og familie rundt oss som mer enn gjerne hjelper til og ikke lar seg skremme av at det er dobbelt jobb med 2 stk. Man venner seg til den situasjonen man har og man kjenner den som tryggere enn noe annet. I dag kan jeg noen ganger se på foreldre med ett nyfødt barn og tenke at jeg er kanskje litt glad for at jeg har fått 2 på en gang. Det byr på minst like mange fordeler som bakdeler. De har alltid hverandre å leke med, de får masse oppmerksomhet, de blir ikke bortskjemte og vi som foreldre har fått ett en oppfølging og ett grunnlag vi ikke ville fått om vi ikke ventet tvillinger.

Det virker ikke usannsynlig for meg at for eksempel en alenemamma med ett kolikkbarn og ingen familie rundt seg har det mye tyngre enn meg. Det er ingen trøst men det holder meg ydmyk:) Man skal være glad for det man har fått her i livet og jeg anser meg selv som ufattelig heldig som har funnet kjærligheten, studert det jeg elsker og født to friske og sunne hjerteknusere som folk står i kø for å være til stede for. Vi er heldige <3