rutiner er gull!

Å bli foreldre for første gang er nok veldig likt for de fleste, uavhengig av hvor mange barn man får. Utgangspunktet er litt det samme. Man er ny i jobben og må prøve seg litt frem for å finne ut hva som fungerer. Ofte både ser og hører jeg om andre mødres problemer som handler om amming, soving, barnets avhengighet av mor etc.... Da kan jeg noen ganger føle at jeg ikke er en riktig mamma... Er ikke mine barn like avhengige av meg? Hvorfor har ikke jeg det problemet at guttene ikke takler at jeg er borte fra dem? jeg tror svaret er RUTINER! Jeg skjønner jo at jeg er en ekte mamma, men i motsetning til mange mødre som får ha kosetid med sitt første barn, så har jeg to på en gang. Det byr på mange litt uvante problemstillinger. Samvittighetsnaget når man koser med det ene barnet og ikke det andre er hjerteskjærende. Men å ha begge barna på fanget når man er hjemme alene med dem og de ikke holder hodet selv er jo rett og slett uforsvarlig. Det høres kanskje litt ut som ett luksusproblem for dem som ikke kan få barn men vi har alle våre laster og dette har vært en av mine.

Nå er riktignok guttene mine passert 9 mnd og kan være mer selvstendige, men veien hit har føltes veldig lang og jeg har fnyst aggressivt når jeg har hørt noen si at jeg må nyte spedbarns-tiden. Den er nemlig ikke den samme for alle. For oss har den vært hektisk mye mer enn koselig. Men vi har hatt god hjelp i alle rutinene vi fikk inn fra sykehuset og dem har vi holdt på. Vi har justert dem en del men det skinner fortsatt igjennom også i dag og det er ikke fordi vi har vært redde for å ta egne beslutninger men fordi vi rett og slett kjenner at vi har skutt gullfuglen ved å gjøre det. Jeg tror ikke jeg hadde taklet mammatilværelsen i det hele tatt om jeg ikke hadde fokusert så på disse evinnelige rutinene.

Før jeg ble mamma hadde jeg ikke troen på meg selv. I alle fall ikke på at jeg skulle klare å høre barnet gråte men trosse dets ønsker til fordel for å kjøre inn rutiner. Instinktet man har til å ta opp barnet nå det gråter er sterkt og vanskelig å stå imot. Med to stk som gråter samtidig blir dette heller ett spørsmål om hvem man skal ta opp først. Man prøver å ikke gjøre forskjell og man bare vet at barnet føler på det om man behandler dem ulikt. Og vips så har man jammen rutiner på det også. Annenhver gang har  vi tatt hver unge opp først når de gråt. Vi har byttet annenhver gang på hvem som skulle ta hvilken unge. Når jeg ammet hadde jeg ikke nok melk til begge så hvert måltid fikk den ene erstatning og den andre bryst. Det ble selvsagt også en klar bytterutine der. Hver 3 time skulle de ha måltider som ikke skulle vare mer enn 20 minutter, så skulle de byttes på og så skulle de sove. Til å begynne var det stort sett bare de 4 S'ene (soving, spising,sutring og skifting) som gjaldt. Etterhvert har rutinene fått kjøtt på beina.

Jeg har mange flere rutiner jeg gjerne vil dele med dere og det skal jeg også, men gjett hva! Nå gråter begge guttene for full hals igjen og i hodet mitt surrer det automatisk rundt spørsmålet; hvem tok jeg opp først i stad? Så nå må jeg gå og være rutinemamma, så kommer jeg sterkere tilbake når jeg får ett lite avbrekk igjen:)