Da vannet gikk kom guttene i rekordfart. Det tok 3 timer uten verken epidural eller lystgass. Eller, jeg fikk lystgass men den fikk jeg jo bare 2 min før press riene kom så den hadde ingen effekt og gjorde meg mer kvalm og stresset enn beroliget. Det har jeg i ettertid fått høre at ikke er så unormalt. Selv om jeg kom uventet og alt skjedde raskt, må jeg si at håndteringen fra sykehusets side var veldig flott. Både jeg og samboeren min ble godt ivaretatt og snakket gjennom det som skjedde. På fødestuen var det mange mennesker. 2 leger, 5 jordmødre og en jordmorstudent. Og så var det jo meg og min kjære da. Det høres kanskje folksomt og stressende ut, men de snakket med rolige stemmer og gjorde ingen brå bevegelser og selv om jeg hørte alt de snakket om så gjorde det meg ikke redd. De var nøye og profesjonelle. Da guttene var ute og jeg hadde blitt ferdig med den dumme morkaka (som forresten var enorm siden det var 2 stk som hadde vokst sammen!) fikk jeg og kjæresten være litt alene og la det synke inn. Guttene var tatt inn på en avdeling som heter "nyfødt intensiv" og der skulle de være i en tid fremover.Jeg måtte spise litt og min kjære fikk lov til å titte på guttene før meg. Da han kom tilbake med ett bilde på mobilen av guttene, ble jeg rørt. Men jeg måtte vente i ca 3 timer før jeg fikk gå bort og se. Da hadde jeg fått spist litt og dusjet meg.
På avdelingen der guttene lå var det veldig stille. Der var det flere barn som trengte ro og fred fordi de hadde kommet til verden for tidlig eller med komplikasjoner. Vi måtte nesten hviske og belysningen var dimmet. Jeg følte ikke den helt store lykken, selv om guttene mine var kjempefriske og ikke trengte å ligge i kuvøse. De lå bare i en varmeseng som passet på at de hadde det varmt nok og så fikk en av dem litt pustehjelp de første timene. Det var fordi han hadde kommet ut i seteleie og lungene ikke var helt modnet enda. Jeg må innrømme at både jeg og kjæresten min gikk litt i tåka og klarte ikke føle så mye på at vi var blitt foreldre. Det var ett lite øyeblikk da jeg så dem for første gang at det kom noen tårer. Kanskje det var kjærlighet, men for meg føltes det ikke slik jeg hadde håpet og ventet. Jeg var ikke redd for at det ikke skulle gå bra med guttene, men jeg fokuserte mye på alt som ikke var klart og i orden. Det gikk plutselig opp for meg at innkjøp av to senger og to bil stoler etc ikke var det vi trengte. Jeg var i alle fall ikke klar. Jeg hadde så mye å gjøre og nå sto plutselig tiden stille og jeg var kastet inn i noe nytt og ukjent. Jeg var ikke lei meg, men jeg var stresset fra innerst til ytterst.
De første dagene var litt tunge. Jeg bodde på avdeling med andre mødre som fikk ha sine friske og glade barn hos seg. Jeg måtte se dem amme og kose seg, mens jeg selv måtte tusle "the long walk" bort i den andre avdelingen for å se på mine små. De var for det meste stille. Jeg kunne holde dem og prøve å amme, men de var veldig små og puslete. Jeg syntes de var nydelig vakre, men det stakk meg at jeg ikke fikk vist dem frem til de andre mødrene. Jeg måtte nøye meg med å fortelle dem om guttene. Det føltes rart å gå alene uten barna mine der inne. Jeg følte at jeg måtte forklare alle mødrene at jeg faktisk også var mamma, bare at mine barn lå på en annen avdeling. Riktignok hadde jeg fått besøk av nærmeste familie, men det var ikke det samme. Den fjerde dagen gråt jeg som en foss. Dagen etter ble jeg flyttet slik at også jeg lå på samme avdeling som barna mine. Jeg trodde det skulle glede meg, men å gå fra en romslig sykeseng til en sovesofa på ett illeluktende kott som man delte med en annen ukjent mamma, føltes mer som en degradering. Jeg gråt igjen.
Men etter det begynte ting å lysne. Guttene klarte seg så fint at de ble flyttet inn til ett annet rom på samme avdeling. Det var en "voksestue" forklarte de ansatte. Der lå de barna som var utenfor fare og som bare trengte å vokse seg litt større. Det var betryggende og først da skjønte jeg at jeg hadde vært litt redd da de lå på det andre rommet. Nå begynte jeg med rutiner. Jeg var inne hos guttene på alle stell og gjorde ett tappert forsøk på å amme. Det guttene ikke tok til seg fra meg fikk de gjennom en sonde i nesen. De skulle vokse en del. Den ene av tvillingene var 1880 gram og 42 cm da han ble født. Han kom først og kom i hodeleie. Nr 2 var 2355 gram og 46 cm lang og kom i seteleie. Så går de jo også ned noen gram de første dagene, for å kvitte seg med fostervann og alt mulig annet rart. Men de vokste seg jevnt og trutt større for hver dag.
På nyfødt intensiv var de veldig varme og hjelpsomme. Vi lærte å lage rammer rundt guttene når vi stelte dem. Da følte de seg mye tryggere og viftet ikke like mye med armer og bein. Vi lærte elementære ting ,som for eksempel at barna ikke skulle bades før navlestrengen hadde ramlet ordentlig av. Jeg hadde blitt forespeilet å måtte være på sykehuset frem til terminen, altså 7 uker. Men jeg jobbet hardt. hver dag var jeg klar for å amme hver 3 time og skifte på guttene og stilte spørsmål til de ansatte om alt mellom himmel og jord. Hva skal tempen være i rommet de sover i? Hvordan kan de sove?(mage VS rygg), hva er faresignaler? Hva gjør jeg om de kaster opp, ikke tar til seg mat, ikke tisser og bæsjer? kan jeg bruke såpe? Listen over spørsmål ble lang. Og iløpet av 3 uker hadde vi blitt kurset som om vi skulle bli spesialister. Vi skjønte nok ikke selv hvor heldige vi var. Ikke før vi kom hjem.
Når 3 uker var gått hadde guttene nådd en tilstrekkelig god vekt, tok brystet fint og hadde fine nok verdier til å komme hjem. Påsken 2011 kom vi endelig hjem og det var spesielt for meg å komme inn på sykehuset når det var vinter og komme ut igjen når all snøen hadde forduftet.Det var blitt litt vår i Telemark:)
For et fint innlegg! Jeg ble helt rørt jeg, du er en sterk dame :)
SvarSlettåh, tusen takk:D Nå ble jeg også litt rørt <3
Slett